Når det onde blir rettferdiggjort

Hva er den store forskjellen mellom det gode og det vonde, sånn i daglig livet vårt

Helvete, det vonde, er for meg det å leve med en opplevelse av det du er, det du sier og det du føler er ubetydelig. Og en generell mistenkeliggjøring av alle dine motiv, og der du som menneske ikke er likeverdig. Det er det grusomste jeg har opplevd. Der mennesker som gir seg ut for å være venn og tilsynelatende støttende, driver med dette. Dette er helvete. Her opplever man at andre vil se det de vil se, det de allerede har bestemt seg for, man ser man det man vil se, og er ikke interessert i det du sier. Det er det verste vi opplever, mener jeg.

Det gode, selve himmelen, er det motsatte av dette, det er mennesker som gir deg trygghet i deg selv, på alt det du er; på din verdi, på dine motiver, på din kjærlighet. Dine følelser er det viktigeste, dine ord er interessante og viktige, feilene er man ikke så interessert i, det er mindre aktuelt enn alt det andre, det morsomme og fine man tenker, sier og gjør.

Dette er faktisk ikke noe selvfølge at man får oppleve. Forskjellen er at det i det første tilfellet skapes en grunnleggende tvil på alt det man er, det andre skaper en trygghet der du ikke engang vurdere om du er verdig. Det føles og er en selvfølgelig oppfatning av en selv. Man frykter intet, her går man på utfordringer, med krum rygg, prøver og feiler, og retter seg igjen. Tenker ikke på om man gjør noe dumt, det blir ikke fokusert på.

Pregningen på oss er i det første tilfellet at man alltid at man må bevise noe, man blir i forsvarsmodus, uten å helt være det bevisst. Man misliker seg selv mer og mer, og man mister helt troen på andre, at andre vil deg godt. Så brutalt er det. Hva gjør det med oss, om man ikke tror på at verden vil deg godt. Jeg kan tenke meg mange eksempler, ingen av de er bra.

Dette er i en religiøs kontekst konsekvensen av et negativt menneskesyn, når man alltid er mistenkeliggjort i utgangspunktet, og feilene blir lett etter. Motivet er ikke kjærlighet i denne relasjonen, det er kamp, deg mot meg. Dette samspillet er farlig og veldig dypt psykologisk traumatisk.

Det farligste jeg har opplevd i mitt liv er dette, min familie var ikke akseptert, de var ikke noe, ingenting der var bra. Mente den kristne familien, og den ikke kristne. Vi ble nedrangert, ingenting var bra, vi ble nedtangert som menneske.

Hva skjedde med min familie. Jeg ser det i dag som kombinasjonen narsissisme, psykopati, og «kristen er mer verdifulle», møte. En farlig samrøre, som gav et dødelig utfall.

Det minst farlige jeg har opplevd i mitt liv er å velge en muslim som ektemann, det er faktisk det viktigeste jeg har gjort for mitt liv, dette utenkelige valget, for de fleste. Jeg har aldri følt meg i et annerledes forhold, han var det mest naturlige valget, jeg følte meg hjemme over alt, fra dag en, sammen med ham. Jeg har aldri møtt en så morsom person, og kunne ikke se for meg et liv uten ham, og heller ikke kunne jeg se for meg at der hadde vært noe før ham, den dagen jeg traff ham, startet livet mitt.  Uansett hvor jeg var sammen med ham, var det greit, natt på togperrong i Italia, jeg stolte på han 100 prosent, dette var trygt og kjempemorsomt, jeg illsint, for din alltid optimistiske tro på at du rekker toget, og som regel gjorde du det. Du var like rolig, latet som du ikke hørte meg, nydelig parkommunikasjon. Du visste hvem jeg var, uansett om jeg hadde et utfall. Dette var greit, det går over. Jeg kunne kjefte, og det var greit.

Dette valget av partner var så morsomt syntes min tante, at hun fikk latterkrampe, hun avslørte sin sjalusi til sin svigerinne for meg for første gang her. Ingen omsorgsfull frykt for dette valget, nei, latterkrampe.  

Min eksmann gav meg alltid en følelse av verdighet, verdig den beste kjærlighet, de mykeste ord, det beste livet. Mine følelser var viktige, mitt liv var ekstremt viktig. Det var en selvfølge at jeg fortjente alt, å bli forstått, bli elsket, å bli forsvart, bli støttet. Han trodde og tror på kjærligheten i meg i alle sammenhenger, uten at jeg trenger å si noe, han bare vet det ut fra det han allerede kjenner meg som. Han respekterte min familie, var omsorgsfull for alle, sa alltid at jeg ikke må være sur på pappa, mamma min søster, du kommer bare til å angre på det. Og alltid oppfordret meg til å hjelpe min søster.

Om en person ikke likte meg, var han trygg, du er ok, det er bare det at han/ hun ikke kjenner deg. Du var trygg på hva du ville, løfte meg opp. Du visste hvordan. Du ønsket at jeg skulle være en trygg og glad person som grep tak i alt jeg kunne fra livet. God helse nummer en, utdannelse nummer to, gud å du maste om det. Velmenende.   

Din familie var støttende, dere var glade i dere selv og i hverandre. 

Dette er skarp kontrast til den mottakelsen mamma fikk av sin svigerinne; «jeg skjønner ikke hvordan D kan snakke med deg», mamma fikk altså beskjed om at hun var dum, dette var bare begynnelsen. Det var den nye hverdagen, der svigerinne nummer to fulgte opp, «der er hun vi ikke liker, du ser ut som et pyntet juletre». Barna til mamma var selvfølgelig heller ikke noe, de lignet på henne, ikke pene og så var de rare. Det er jo D også. Ingen gav komplimenter til oss i juleselskap, masse komplimenter ble overdrysset barna mellom dem.

Det er forståelig for meg i dag at dette tok knekken på mamma. Men hvorfor skjedde det egentlig. Hun var en pen, jeg har sett bilde, nydelig jente og en nydelig kjekk mann, livsglad, menneskeglad, festglad, jålete og flørtende ung jente på 20 år.

Der er et svar, hun skulle stagges. Eller knekkes om man vil bruke akkurat benevnelse. Svigerinnen hennes likte selvfølgelig ingenting av dette, en ung jente som selvsikkert tok plass, var litt velhavende, med selvtillit, et proppfullt garderobeskap, kjoler, høyhelte sko, gull, krystall, sminke, jåleri, Beatels, fest, alt som en kult for den frie sjel.

Jeg fikk en ødelagt familie, trakasseringen og mobbingen var så grusom at det forvandlet den livsglade flørtende mamma til et hevnfokusert og deretter deprimert menneske. Fra et livlig hus, med sol inn alle vinduer, sengetøy til lufting, og rydding og planlegging av neste dag med nye rene klær på stolen, til bitshen som kjeftet, et hjem oversvømt i røykos og ingen interesse for barn og familie. Hun fikk legehjelp og medisiner, men fortsatte å ignorere alt med familien.

Taktikken til mamma var hennes fall, hevn. Hun bekrefte med det bare makten, slik en narsissist og psykopat tenker, hun ble den slemme, og taperen, latterliggjort og hånt.

Mine barndom somre, knestrømpe, sykkel, barnevogn, strikk hopping og alle gode ting ble til et inferno av galskap. Mamma truet med å ta livet av barna, pappa hadde fått et monster han måtte kontrollere for å beskytte barna, det han elsket mest, det han jobbet og slet for og som livet hans dreide seg om. Mamma oppnådde ingenting av det hun ville, oppmerksomhet fra pappa. Hun skjøv pappa fra seg, for det ble vanskelig å forsvare denne atferden slik det utviklet seg, slik han først gjorde. Han tok med oss barna, flyttet til mor, men min søster ville tilbake til mamma, hun hadde begynt å utagere, ville gå med de tøffe gutta. Rus og leven fylte livene våre. Det endte ikke før hun døde av overdose, 31 år.

Sett fra hennes ståsted, tror jeg det var hennes enste mulighet til å overvinne undertrykkende forhold, våre fettere hadde blitt fostret opp av foreldre som hatet oss, de ville at vi skulle flytte derifra glefset de, 10-11 år gamle.

Mamma utviklet selvhat, hvordan like seg selv når man blir tråkket ned, er en kunst, jeg vet ikke hvordan man klarer det, jeg hadde blitt ødelagt under så ekstreme vilkår, selv.

Pappa endte opp med å hate damen han til og begynne med forsvarte, hun ble umulig. Han ante nok ikke hva slags ødeleggende kraft det ligger i denne typen undertrykkelse.

Det gjorde ikke jeg heller, før jeg som voksen opplevde et ekko av denne atferden hos min kusine, det ble med det møtet, sjokkert har jeg kunne konstatere at dette er noe som går i arv.

Fine jålete velstelte mamma gikk ned for full telling, hun hatet livet sitt og spesielt den ene ungen sin, sikkert fordi hun opplevde det som hennes skyld at hun hadde havnet i denne situasjonen, og som selvhatet griper i en, liker man ikke det som minner om seg selv.

En narsissist vil rettferdiggjøre slik atferd, fordi de har «rett» til å være på toppen, være best. Koste hva det koste vil, latterliggjøring, undergraving, å aldri ta på alvor følelser. Det er merkelig men noen vet bare hvordan de skal knekke andre.   

For alt dette jævelskapen i et liv, en ødelagt familie, på knærne. Gav det disse personlighetene bare nok en grunn til å kritisere og hakke, slik mobberne gjør. De pisser på offeret og klager siden på at de lukter vondt. Jeg har opplevd ekstremt stress i livet, med denne ødeleggende atferden. Fra den sjalu, narsissisme- personligheten. Pappa ble aldri akseptert, antageligvis fordi han ikke gjorde det en narsissist forventer, smisker. Pappa likte det frie ordet, foraktet striktheten i religion, elsket diskusjon, om religioner spesielt. For dette har han blitt dømt som uverdig kjærlighet.

Jeg har måttet oppleve det selv, men i en annen grad, for å forstå hva dette har vært. Jeg har skyldt på mamma, som megga, hun er ikke skyldfri, men nå skjønner jeg hvordan det kunne skjære seg så for henne, som mor.

Jeg er veldig lei meg for at dette ble livet min søster fikk, og jeg er veldig lei meg for at det var det livet pappa fikk, gud for et helvete å leve i for oss alle.

Til min eksmann vi jeg si, jeg er takknemlig for evig og alltid, for din kjærlighet. Du har gitt meg tro på mennesket, og tro på kjærligheten, den skal jeg bruke mitt liv til å kjempe for. For meg selv, og for alle mennesker. Jeg er blitt en kriger, en trygg person som du hadde mål om.

My light was ignited by your light. Ingen kan knekke meg, ikke en gang mennesker som sier jeg ikke er noe, jeg elsker nemlig meg selv. Til alle dere som lider under undertrykking, den eneste tryggheten du kan ha, er å elske deg selv. Da vil du ikke bry deg om all verdens jævelskap.